På vei ut av redet

Ja, så var det jammen på tide med et nytt innlegg. Det har ikkje skjedd så masse siden februar, bortsett fra at eg har hatt bursdag, eg har lært meg å sjonglera (takk, Andås!), ein liten del av familien og eg har bestemt oss for å reisa til syden i november (håpe inderlig det blir noe av!) og eg har flytta hjem for sommeren. Det e liksom noe rart med det å flytta hjem for sommeren etter at ein har bodd hjemmefra i to år. Det e liksom ikkje det samma, fordi du føle ikkje at det e her du bor, men det e her du oppholde deg til du kan flytta tilbake til Bergen og det nye bostedet. Og allikavel, siden det e med dessa menneskene (foreldrene dine) du har bodd sammen de aller største delene av livet ditt, føle du nå, etter to år utenbys, at du ikkje kan kalla det "hjemma" på samme måte.. Sånn føle iallefall eg det. Og kanskje e det ein del av det å voksa ut av hjemmet på, kanskje det e sånn ein lære seg å spre vingene sine og øva seg på å forlata redet, litt etter litt, med noen mislykka forsøk, og då e d veldig greit å kunna kalla huset til foreldrene sine for "hjemma" allikavel, for då vett ein at ein alltid har foreldrene sine som e der og hjelpe deg opp igjen, uansett kor gale det skulle gå.

Eg vett ikkje heilt kor eg ska med detta her, men eg vett iallefall at eg e veldig glad for både å bo for meg sjøl, og for at eg har så snille foreldre som hjelpe meg når som helst uten betingelser :)